Spørsmålet vi får oftest
De fleste som melder seg på modulen om live-show, konsert og festival stiller det samme spørsmålet i første time: hvor mange kameraer trenger man egentlig? Svaret er kjedelig, men ærlig: det avhenger av hva sendingen skal fortelle. Jeg underviser i kamera og lys, og jeg har sett både en liten kveldskonsert og et større arrangement bli gode med få kameraer, og dårlige med mange.
Antallet kameraer er et resultat av planen, ikke utgangspunktet for den. Først bestemmer man hva seeren skal se: artisten på scenen, publikum, detaljer på instrumentene, kanskje en overgang mellom to scener. Deretter teller man hvor mange blikk det krever. Et kamera uten en klar oppgave blir bare en ekstra kabel, en ekstra person å koordinere og en ekstra kilde til feil midt i sendingen.
Start med oppgavene, ikke utstyret
Når vi planlegger en flerkameraproduksjon på kurset, tegner vi først en enkel skisse av scenen og salen. Så skriver vi opp hva hvert kamera skal ta hånd om. Et vidt bilde som viser hele scenen er nesten alltid første prioritet, fordi det gir regissøren noe trygt å gå til. Deretter kommer kameraer med tele for nærbilder av sanger og musikere.
Et kamera på stativ i salen gir rolige, stabile bilder. Et skulderkamera på siden av scenen gir bevegelse og nærhet, men krever en operatør som kan holde bildet stødig i flere minutter. Vi lærer bort å skrive oppgaven med ett par ord per kamera, slik at alle i teamet vet hva de har ansvar for før første låt starter.
Slike notater virker enkle, men de er ofte forskjellen mellom en sending som flyter og en der regissøren roper etter bilder som ingen vet hvem som skal levere.
- Ett vidt kamera som alltid er trygt å gå tilbake til
- Ett eller to kameraer med tele for ansikter og detaljer
- Ett kamera med bevegelse, for eksempel skulder eller kran
- Eventuelt et kamera mot publikum
Små arrangementer og større scener
For en liten konsert i et lokale holder det ofte med tre kameraer: ett vidt, ett på artisten og ett som kan gå mellom bandmedlemmene. Det er et godt sted å starte for deg som er ny, fordi du kan følge hele kjeden fra kamera til miks uten å miste oversikten. Vi bruker slike oppsett i øvelsene våre nettopp fordi de er lette å forstå.
På en festival eller en større scene blir bildet et annet. Flere kameraer betyr flere kabelruter, flere operatører og mer kommunikasjon. Scenen er også større, så tele blir viktigere, og et kamera på kran kan gi sendingen et løft i store øyeblikk. Samtidig øker risikoen: hvert nytt kamera er en ny mulig feil, og hver ny person en ny stemme på intercomen.
Min enkle regel er å legge til et kamera bare når du kan svare på hva det gir seeren som de andre ikke allerede gir. Kan du ikke det, la det være.
Hvem gjør hva i teamet
Kameraene er bare en del av bildet. På en konsert sitter regissøren i kontrollrommet og sier hvilket kamera som skal på sendebildet. Bildemikseren utfører valget, mens en egen person kan ha ansvar for kommunikasjon med kameraoperatørene. På større produksjoner kommer også lysansvarlig og lydtekniker inn i samme samtale, fordi lyset på scenen avgjør hva kameraene kan gjøre.
Jeg understreker alltid at lysplanen og kameraplanen må lages sammen. Sterke motlys fra scenen kan ødelegge et fint utsnitt, og for mørke partier gir støy i bildet. Derfor lar vi kameraoperatørene og lysansvarlig gå gjennom scenen sammen før prøven.
Instruktør Henrik Solberg bruker mye tid på rutiner for kommunikasjon, og det er med god grunn. Korte, faste kommandoer på intercomen gjør at ingen må gjette hva som skjer i neste sekund, og det er særlig viktig når en sending går direkte.
- Regissør i kontrollrommet som velger bilde
- Bildemikser som utfører klippene
- Kameraoperatører med hver sin oppgave
- Lys og lyd som avtaler rammene i forkant
Prøven avgjør mer enn antallet
Det beste svaret på spørsmålet om kameraer er ofte en god prøve. Når vi går gjennom en produksjon på kurset, setter vi av tid til å kjøre hele programmet minst en gang med alle kameraer i bruk. Da oppdager man hvor en kabel er for kort, hvor et kamera står i veien for et annet, og hvilke utsnitt som ikke fungerer når artisten beveger seg.
I høstmånedene er det mange innendørs arrangementer, og lyset er ofte lavere enn man tror. Det er en ekstra grunn til å teste utsnittene i selve lokalet og ikke bare på papiret. Be operatørene fortelle hva de ser, og la regissøren si fra om det han eller hun trenger.
En god prøve gir også teamet ro. Når alle har sett hele forløpet én gang, er det lettere å holde hodet kaldt når sendingen faktisk begynner, og små feil blir håndterbare i stedet for dramatiske.
Slik tenker du når du planlegger selv
Hvis du skal planlegge din første flerkameraproduksjon, foreslår jeg at du går i denne rekkefølgen. Skriv ned hva sendingen skal vise. Tegn scenen og plasser kameraene ut fra oppgavene. Avklar hvem som gjør hva, og sørg for at lys og lyd er med fra starten. Til slutt setter du av tid til en full prøve.
Du trenger ikke mange kameraer for å lære dette. Tre kameraer og en tydelig plan gir langt mer læring enn seks kameraer uten oversikt. Det er også slik vi bygger opp øvelsene i modulen: vi starter smått, og legger til kompleksitet etter hvert som du mestrer arbeidsflyten.
Spørsmålet om antall kameraer er dermed egentlig et spørsmål om planlegging. Den som kan beskrive hva hvert kamera skal gjøre, har allerede kommet halvveis til en sending som holder.
Antall kameraer på en konsert eller festival følger av hva sendingen skal vise, ikke av hvor mye utstyr som finnes. Start med oppgavene, gi hvert kamera en tydelig rolle, la lys og lyd være med i planleggingen og sett av tid til en full prøve. Da får du en produksjon teamet forstår, og som tåler å gå direkte.